Kristiansand mot Arendal – dette skal ikke være lunkent
Oppladning, oppvarming, opphausing – eller bare et forsøk på å skru temperaturen noen grader opp før søndag. Kall det hva du vil. Nå er det lokaloppgjør, og lokaloppgjør skal ikke være lunkent.
Jeg heter Kjetil Sollie og er daglig leder i KRS Topphåndball. Få kjenner meg nok igjen fra håndballbanen. Jeg var nemlig så uheldig å vokse opp et sted uten håndball.
Stedet heter Høvåg.
I dag finnes det heldigvis et skikkelig håndballmiljø der. Det varmer et Høvåg-hjerte. Men håndball eller ikke: Én ting vokste jeg opp med.
Lokaloppgjør.
Høvåg ligger omtrent midt mellom Kristiansand og Lillesand. En liten plass med rundt 2.000 fastboende, før befolkningen nærmest eksploderer om sommeren.
Da jeg var 11–12 år, fantes det én dag i året hvor Hæstadsletta sluttet å være en vanlig fotballbane. Da ble den Ullevaal, San Siro og Santiago Bernabéu på én gang. Brødrene Larsen ble Fernando Hierro og Iván Helguera, vaflene smakte bedre enn maten på enhver Michelin-restaurant, og lyskasterne skinte sterkere enn sola.
Voldsomt? Kanskje. Men for en 12-åring føltes det akkurat sånn.
Egentlig handlet det om mer enn fotball. Om tilhørighet og stolthet. Om naboer, venner, foreldre og besteforeldre rundt den samme banen. Om lokale spillere som i 90 minutter var verdens største idrettsstjerner.
Resultatene husker jeg knapt. Men følelsen husker jeg. Menneskene, lyden, nervene – og hvor viktig det var å vinne.
Og selvfølgelig var Høvåg bedre enn Lillesand.
Det kunne ikke diskuteres.
I hvert fall ikke i Høvåg.
Omtrent 22 år senere kjenner jeg på mye av det samme igjen.
Vi er privilegerte på Sørlandet. Vi har kamper som betyr mer enn poeng. Hvor pulsen stiger tidligere, tapet sitter lenger i kroppen og seieren smaker betydelig bedre.
I fotballen har Kristiansand IK Start og Viking. I håndballen har vi KRS Topphåndball og ØIF Arendal.
Kristiansand mot Arendal.
To byer som stort sett omgås helt fint. Bare ikke nødvendigvis når det spilles håndball.
Jeg har ingenting imot Arendal. Fin by, hyggelige folk og flott i Pollen om sommeren. De har til og med bygd en ganske god håndballklubb.
Der stopper komplimentene.
Når vi møter ØIF, trenger vi ikke være venner. Da handler det om å vinne.
Kan vi slå dem?
Visst søren kan vi slå dem.
Ikke bare fordi alt kan skje i et lokaloppgjør, men fordi gjengen på banen har bygd noe spesielt. En spillergruppe som jobber for hverandre, løper den ekstra meteren, tar den ekstra duellen og står opp for lagkameraten. Et trenerteam som har fått dem til å tro, stå sammen og bli vanskeligere å møte for hver uke.
Kanskje er det nettopp det et lokaloppgjør trenger.
Ikke store ord.
Men en gjeng som nekter å gi seg.
Da Kurt Mosvold i desember 2025 snakket om KRS’ ambisjoner og målet om medaljer, kom det et stikk fra Arendal. Per Carsten Michelsen uttalte:
«De får holde seg til Kjuttaviga for å finne gull.»
Jeg innrømmer det: En god replikk. Irriterende god, faktisk.
Slik skal det være mellom rivaler. Litt stikk. Litt temperatur. Litt vennlig uvennskap.
Men Per Carsten:
Vi trenger ikke lete i Kjuttaviga.
Gullet har vi allerede funnet.
Det kommer kjørende langs E18 på søndag, med KRS-logo på brystet og et sterkt ønske om å gjøre søndagskvelden i Arendal hakket mindre hyggelig.
Jeg håper ØIF-supporterne blir litt provosert. At de tenker: «Hvem tror denne fyren fra Kristiansand at han er?»
Bra.
Da fungerer lokaloppgjøret.
Rivalisering er noe av det fineste idretten har, så lenge vi kan smile til hverandre etterpå. Den gjør at du kjenner det i magen på kampdagen. At 60 minutter håndball betyr mer. At barn husker en kamp 20 år senere.
Akkurat slik jeg husker Hæstadsletta.
Lokaloppgjør skaper historier, helter og minner. De gjør at du blir glad i en klubb.
Men de blir ikke store av seg selv. De blir store fordi folk bryr seg. Fordi supportere møter opp og roper litt høyere. Fordi ungene står med store øyne. Fordi du tar med naboen og finner frem KRS-skjerfet. Fordi hundrevis av mennesker føler at denne kampen betyr litt ekstra.
Så til alle i Kristiansand:
Dette er en av de kampene.
Finn frem skjerfet. Ta med ungene, naboen og kollegaen som hevder at håndball «ikke helt er hans greie».
På søndag skal han få lære.
Dette handler om mer enn to poeng. Om Kristiansand. Om KRS. Og om at enkelte kamper har vi rett og slett veldig lite lyst til å tape.
Denne står høyt på listen.
Går alt slik vi håper, får kanskje våre gode naboer i øst også en liten språkøvelse etter kampen.
Arendal har tross alt et litt anstrengt forhold til bokstaven R.
Vi begynner enkelt:
R som i rival.
R som i revansje.
R som i Kristiansand reiser hjem med poengene.
Og dersom de virkelig vil utfordre seg:
«SoRRy. KRS vant.»
Vi sees i Arendal.
Heia KRS.
